Krymtataren Reşat Ametov ble bortført av russiske “grønne menn” 3. mars 2014. To uker senere ble han funnet død noen mil utenfor Simferopol på Krym. Kroppen hans hadde merker etter tortur. Trolig var han den første som ble drept av russiske okkupanter i Ukraina.
Denne uken var det ti år siden russiske spesialsoldater og leiesoldater tok kontroll over parlamentsbygningene på den ukrainske Krymhalvøya. Mens man fra russisk og prorussisk hold feilaktig har omtalt den ukrainske Verdighetsrevolusjonen som et “kupp”, var dette et virkelig kupp. Det begynte ved firetiden om morgenen 27. februar 2014, under en uke etter Verdighetsrevolusjonen. Da tok litt over tretti bevæpnede menn seg inn i parlamentsbygningene til den autonome republikken Krym i Simferopol. Uniformene var uten merker som kunne identifisere dem som del av noe lands styrker.
Når Simferopol våknet til live noen timer senere, var det allerede satt opp barrikader rundt parlamentsbygningen. Og i stedet for det ukrainske flagget, vaiet det hvite, blå og røde russiske flagget over bygningen.
I noen dager hadde det vært demonstrasjoner på Krym, der mange av de russisktalende innbyggerne var påvirket av russisk propaganda som fortalte dem at det nå var forbudt og potensielt livsfarlig å snakke russisk i Ukraina.
De bevæpnede mennene ble i starten ofte omtalt som «små grønne menn» etter de umerkede uniformene. Mange utenlandske medier tok dem for å være lokale militsgrupper opprettet av befolkningen på Krym, slik russiske medier omtalte dem som. Men i virkeligheten var de fleste russiske statsborgere. En del var spesialstyrker fra den russiske hæren og utenlandsetterretningen GRU. Noen av disse hadde ankommet med et russisk krigsskip noen dager før, mens andre alt var stasjonert på den russiske marinebasen i Sevastopol.
Andre igjen var russiske leiesoldater, rekruttert blant krigsveteraner, tidligere etterretningsfolk, kriminelle og i russiske nasjonalistmiljøer. Disse leiesoldatene ble opphavet til den senere beryktede Wagner-gruppen, som altså debuterte på Krym i februar 2014.
I løpet av dagen ble noen av parlamentsmedlemmene sluppet inn i bygningen, for å holde et ekstraordinært møte. Den sittende statsministeren på Krym ‒ som hadde anerkjent de nye myndighetene i Kyiv ‒ ble erstattet med Sergej Aksionov. Han var leder for et til da ubetydelig prorussisk parti, og hadde trolig fortid som gangster. Representantene vedtok også at det skulle holdes folkeavstemning om halvøyas videre status innen 25. mai.
Den tidligere GRU-agenten Igor Girkin, som deltok i kuppet på Krym, innrømmet senere at vedtakene skjedde under trusler. Noen måneder senere ble han en av «separatist»-lederne i Øst-Ukraina.
Samtidig med kuppet i Simferopol ‒ som i motsetning til Verdighetsrevolusjonen i Ukraina altså virkelig var et kupp ‒ satte de russiske grønne mennene opp veisperringer tvers over det smale eidet som forbandt halvøya med fastlandet. De tok også kontroll over flyplassene på Krym. Elektronisk kommunikasjon ble satt ut av drift. Slik mistet de ukrainske styrkene på halvøya kontakt med omverdenen. Senderne for ukrainsk TV ble skrudd av, og ukrainske journalister jaget vekk. Dermed kom de eneste tilgjengelige nyhetene fra Russland.
Skal vi tro Vladimir Putin, ble den endelige avgjørelsen om å okkupere Krym tatt om morgenen 23. februar 2014, i en liten krets som inkluderte leder for Sikkerhetsrådet Nikolai Patrusjev, FSB-direktør Aleksandr Bortnikov, presidentadministrasjonens leder Sergej Ivanov og forsvarsminister Sergej Sjojgu. Men mye tyder på at operasjonen ble forberedt minst en måned før, i slutten av januar, da en russisk delegasjon reiste til Krym for å overrekke et ortodokst ikon, en gave fra Konstantin Malofejev. Malofejev var en glødende ortodoks nasjonalist, med forbindelser til Kreml og den russisk-ortodokse kirken.
Siden dette var en kirkelig delegasjon med et såpass verdifullt ikon, kunne turen neppe ha kommet i stand uten at den russiske patriarken Kirill visste om det. I tillegg til Malofejev selv inkluderte delegasjonen også to russiske parlamentsmedlemmer.
Den som var ansvarlig for sikkerheten til ikonet, var Igor Girkin, alias Strelkov, som jobbet for sikkerhetssjef i et av Konstantin Malofejevs selskaper og var en minst like glødende russisk-ortodoks nasjonalist som Malofejev. Tidligere hadde han vært agent i den russiske etterretningen, og mye tyder på at han fortsatt mottok ordrer. Dessuten hadde han erfaring fra flere væpnede konflikter: På 1990-tallet sloss Girkin for prorussiske opprørere i Moldova og senere på serbisk side i krigene i det tidligere Jugoslavia. Her har han blitt anklaget for å ha deltatt i en massakre på 3000 bosniske muslimer i byen Visegrad.
Girkin skal ha blitt introdusert for Malofejev av Aleksandr Borodaj, som jobbet med PR i det samme selskapet og senere ble «statsminister» i den russiskkontrollerte «Republikken Donetsk».
I tillegg til å passe på ikonet brukte Girkin turen til Krym til å samle etterretning og ha planleggingsmøter med separatistlederen og den senere statsministeren Sergej Aksionov. Malofejev selv hadde møter med representanter for de lokale myndighetene i Sevastopol, for å forberede en eventuell uavhengighetserklæring straks tiden var inne.
Allerede 16. mars, altså mindre enn tre uker etter at de russiske styrkene tok kontroll over Krym, fant det sted en folkeavstemning. Dette var enda kjappere enn de russiskkontrollerte, lokale kuppmyndighetene hadde vedtatt den første dagen av okkupasjonen, og å bevare status quo − altså å forbli en del av Ukraina med delvis selvstyre var ikke noe alternativ. I stedet fikk befolkningen velge mellom to alternativer: Å slutte seg til Russland, eller å bli i Ukraina med den grunnloven halvøya hadde hatt mellom 1992 og 1995.
Folkeavstemningen fant sted under oppsyn av russiske soldater og sikkerhetstjenester, og uten at observatører fra OSSE eller andre internasjonale organisasjoner var til stede. I stedet kalte Russland inn sine egne «valgobservatører», som inkluderte representanter for flere europeiske høyreradikale og høyreekstreme partier. Offisielt stemte 95 prosent for at Krym skulle bli en del av Russland. Men mange boikottet avstemningen, inkludert de fleste krymtatarene. Samtidig er det ikke utenkelig at et flertall på Krym – men neppe så mange som de russiske myndighetene påstod – kan ha støttet den ulovlige russiske annekteringen. Uten at det gjør den mer lovlig.
De følgende årene ble Krym gjort til en russisk militærbase, mens turisme og annet næringsliv forfalt. Stor russisk tilflytning var også med å endre befolkningen, samtidig som ukrainere, krymtatarer og andre motstandere av okkupasjonen opplevde kraftig undertrykkelse. Kertsj-broen, som ble åpnet i 2018, gjorde det mulig å angripe Ukraina sørfra i februar 2022.
Familien til Reşat Ametov, som ble bortført mens han protesterte mot okkupantene, venter fortsatt på rettferdighet.