Professor Glenn Diesen var nylig gjest på NRKs «Helgemorgen», noe som fikk meg og flere andre til å reagere. Det er flere grunner til dette. Den første er at NRK ikke nevnte Diesens rolle som propagandist for Russland. Den andre er budskapet han fikk fremføre uten kritiske motspørsmål.
Lørdag 4. juni var det hundre dager siden den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina begynte. NRKs Helgemorgen valgte å markere dette med et intervju med Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Det ble en selsom oppvisning i kunsten å gjøre seg til mikrofonstativ for propaganda.
Intervjuet handlet om Russlands plyndring av ressurser fra de okkuperte delene av Donbass, det vil si de to øst-ukrainske fylkene Donetsk og Luhansk. Ifølge Diesen mener Russland at disse ressursene tilhører Donbass, og ikke Ukraina.
Det hverken Diesen eller journalisten nevnte, er at det meste av Donbass har blitt erobret med makt av Russland siden invasjonen 24. februar, og at store deler av befolkningen har flyktet derfra. Eller at de to opprørsrepublikkene, som frem til invasjonen bare kontrollerte en liten del av Donbass, ble opprettet med russisk hjelp og som et våpen mot Ukraina.
Deltar jevnlig i russiske propagandamedier – og skriver kronikker med spiondømt nordmann
Glenn Diesen har tidligere vært ansatt ved Higher School of Economics i Moskva. Men viktigere her, er at han også er en jevnlig kommentator på propagandakanalen RT (tidligere Russia Today), der han både har blitt intervjuet som «ekspertkommentator» og fått publisert flere titalls kommentarartikler siden høsten 2020.
Diesen har også skrevet en lang rekke kronikker i norske aviser, ofte sammen med eksdiplomaten Arne Treholt, som 1985 ble dømt for spionasje for Sovjetunionen og Irak. I alle fall frem til invasjonen har ett av grunntemaene i kronikkene vært at Russland er et fredselskende land, som bare etterstreber status quo, og at det som har vært av russisk aggresjon har vært reaksjoner på innblanding og innringing fra vest.
Ifølge Diesen og Treholt skyldes for eksempel krigen i Syria vestlig innblanding, som førte til at Russland ble nødt til å rydde opp etter invitasjon fra den «lovlige» regjeringen til Bashar al-Assad.
På samme måte var Euromaidan-revolusjonen i Ukraina vinteren 2013-14 et vestligstøttet kupp. Og invasjonen av Georgia i 2008 var et svar på georgisk aggresjon med støtte fra vest.
Om noen synes dette virker som kjente takter, er det ikke så rart: Mange av de samme påstandene har blitt fremsatt av Vladimir Putin og andre stemmer fra Kreml, ikke minst det siste året. Et av de mest kjente eksemplene er en artikkel Putin skrev for temmelig nøyaktig ett år siden, altså før invasjonen av Ukraina.
I tillegg har Diesen vært en støttespiller for den tidligere Rødt-politikeren Hendrik Webers “Folkediplomati Norge”.
Men ikke noe av dette ble nevnt i intervjuet, eller i introduksjonen av Diesen. Dermed fremstod trolig Diesen for de fleste av seerne som en «vanlig» akademiker. Ikke som en propagandist, eller som en talsperson for myndighetene i Kreml.
«Dugin light»
Før han kom så langt som til plyndringen av ressurser, hevdet Diesen at USA og Storbritannia har prøvd å begrense Russlands tilgang til havet i mer enn 300 år.
For det første er dette i beste fall en svært forenklet versjon av historien. Russland og Sovjetunionen var alliert med Storbritannia og USA i begge verdenskrigene. Mens det var en viss rivalisering mellom Storbritannia og det russiske tsarriket i andre halvdel av 1800-tallet, handlet denne mest om kontroll over det asiatiske innlandet og om britenes ønske om å bevare det ottomanske riket mot ukontrollert russisk ekspansjon. Og frem til den russisk-japanske krigen i 1905 var forholdet mellom USA og det russiske tsarriket preget av nøytralitet og samhandel. Historie til side, ligger påstanden også tett opptil den Eurasia-ideologien som blant annet er kjent fra filosofen og ideologen Aleksandr Dugin. Ifølge Dugin og andre moderne eurasianister handler mye av verdenshistorien om kamp om herredømme mellom «sjømakter» og «kontinentalmakter». De siste århundrene har disse vært representert av en atlanterhavsblokk som baserer seg på opplysningstidens verdier med liberalisme, materialisme og kapitalisme og som ønsker å gjøre disse verdiene universelle, og en tradisjonelt innstilt «kontinentalsfære» med Russland som sentrum.
Ideen om at Russland kjemper mot «atlanterhavsmaktene» eller «atlantistene» har ikke minst vært utbredt i de miljøene som mange av dem som stod for opprettelsen av de to opprørsrepublikkene kom fra. Den var også trolig med å motivere mange av de høyreekstreme frivillige som kom fra Europa og andre steder for å slåss for de to opprørsrepublikkene fra sensommeren 2014 og utover.
Diesen har tidligere lagt seg tett opptil eurasianismen i boken The Decay of Western Civilization and Resurgence of Russia: Between Gemeinschaft and Gesellschaft (2018). Her skriver han blant annet at
Vesten er i ferd med å svekkes og rives i stykker av en identitetskrise, som skyldes at man har forsøkt å erstatte det «etnokulturelle» fundamentet med en universell og statsborgerskapsbasert identitet og ignorerer irrasjonelle og «evige» instinkter som etnisk fellesskap og religion. Russland er derimot en fellesskapsbasert sivilisasjon bygget på åndelige verdier. Diesen er tydelig positivt innstilt til Putins Russland og det han kaller dets «uapologetiske forsvar» for tradisjon og åndelighet, og for nasjonalstaten.
Misnøye med liberalismen gjør at Putins Russland fremstår som et alternativ og symbol for alle som føler seg fremmedgjort i vest. Her trekker Diesen frem blant andre Donald Trump og hans tidligere medarbeider Steve Bannon.
Alt dette er ting Helgemorgen kunne ha satt seg inn i på forhånd.
Må alle stemmer løftes frem?
Til Dagbladet sier redaktør Tone Lein at Helgemorgen er opptatt av å løfte en stor bredde av stemmer i den offentlige debatten, og at det må gå an å debattere om man bør bruke forskere som har ytret seg kontroversielt og i kontroversielle medier. Spørsmålet er likevel om meningsmangfold og fri debatt krever at man gir en talerstol til russisk propaganda. I alle fall uten at det presenteres som dette, og uten at det blir stilt kritiske spørsmål.