Ett år siden invasjonen

I dag er det ett år siden jeg ble vekket av nyheten om at Ukraina var blitt invadert. Ikke bare en mindre operasjon i øst, slik jeg hadde trodd ville komme etter at Russland anerkjente de to «republikkene» i Donetsk og Luhansk et par dager før. Men en fullskala-invasjon av hele landet. 

Nyheten traff meg på en helt annen måte enn noe hverken før eller senere. Dette var ikke bare et sted på kartet, men et land jeg hadde besøkt gang på gang i åtte år. Sist noen dager før invasjonen begynte.  

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan ukrainerne må ha opplevd det. Fredelige, sivile mennesker ble vekket av luftsirener og eksplosjoner, fikk husene der de bodde ødelagt av raketter og så snart fiendtlige soldater og tanks rulle inn i byene der de bodde. Folk som var vant til å leve i et demokrati, risikerte å bli arrestert og torturert av okkupanter, som ville tvinge dem til å oppgi identiteten sin og bli russiske. 

Og verst av alt, de har mistet venner og familiemedlemmer. Jeg kjenner knapt til noen som ikke kjenner en som har falt i krigen. Mariupol er nærmest utradert, og nå jobber fienden med å utslette sporene etter sine egne ugjerninger under dekke av «gjenoppbygging». Og i tillegg kommer tusenvis av sivile som har blitt drept eller deportert til Russland. «Evakuert», som okkupantene kaller det.  

Kanskje er det to ting som gjør denne krigen så ufattelig for oss. Det ene er grusomhetene, som er bevisst rettet mot sivilbefolkningen og som mangler sidestykke i Europa etter 1945. Det andre er at dette er en krig drevet av ideologi. Det er lettere å innbille oss selv at det handler om interessesfærer, slik såkalte «realister» forsøker å fortelle oss. Men denne krigen handler ikke om NATO-utvidelser. Og det er ikke en «proxy-krig». La oss legge den ballen død først som sist.

Denne krigen handler til syvende og sist om Russlands egen identitetskrise. I den russiske og sovjetiske historiefortellingen er Kyiv og Ukraina stedet der Russland oppstod. Dermed er ikke Russland noe som helst uten Ukraina. Men ukrainerne, derimot. De kan drepes eller jages vekk, så lenge territoriet forblir russisk.  

I tillegg handler det om konspirasjonsteorier.  For de paranoide gamle mennene i Kreml er verden – og da spesielt USA og Vesten — ute etter å tilintetgjøre Russland som en trussel mot deres egen makt. Og Ukraina er et verktøy og en slagmark. De kan ikke forestille seg at ukrainere — og georgiere, belarusere og andre — kan reise seg mot et korrupt, autoritært eller fremmed regime fordi de vil det selv — slik ukrainerne gjorde under Oransjerevolusjonen i 2004, på Majdan i 2014 og nå igjen gjør det i 2022. Det må være noen andre som står bak. Ytre fiender som utfører statskupp under dekke av revolusjoner, og som nå bruker ukrainerne som kanonføde i sin egen krig.  

Målet med invasjonen var å bringe Ukraina tilbake under russisk kontroll, som et lydrike eller del av en ny, slavisk og ortodoks union som ville kombinere arven fra tsarriket og Sovjetunionen. Den skulle også vise at Russland hadde reist seg etter de ydmykende 1990-årene, og blitt en internasjonal stormakt på vei oppover mens USAs dominans var i fritt fall. Og ukrainerne? De kom snart til å underordne seg, og innse at deres rettmessige og historiske rolle var som lojale barn av «Moder Russland», straks den utenlandske innflytelsen var eliminert.  

De fleste var jo uansett blitt lurt og manipulert, og ville etter hvert bli passivisert på samme måte som den russiske befolkningen. Og de som ikke ville være med på dette, kunne man ta seg av eller presse til å forlate landet. Det ukrainske språket ville etter hvert bli redusert til en dialekt eller et andrerangs, regionalt språk slik som det belarusiske språket hadde blitt.  

Slik gikk det ikke. Det ukrainske folket nektet å la seg kue. Gjennom to tiår hadde identiteten som ukrainere bare blitt sterkere av Russlands innblanding og militære intervensjoner. Siden Euromajdan og Verdighetsrevolusjonen hadde ukrainerne også demonstrert en enestående evne til å organisere seg og samarbeide, som reddet dem både i 2014 og i 2022. 

Putin feilberegnet også Vesten, og da spesielt europeerne. NATO er mer samlet enn på lenge, og de tidligere nøytrale landene Finland og Sverige er på vei inn i alliansen, noe som ville vært utenkelig for litt over et år siden. Tyskland og andre europeiske land  har gjort det de kan for å kvitte seg med avhengigheten av russisk gass, slik at Russland snart har mistet både en viktig inntektskilde og mulighet til å utøve press. Selv USA har fått tilbake en del av den moralske kapitalen det har mistet, og fremstår — helt uten ironi — som lederen for den frie verden.

Putin har reagert på den uventede motstandsviljen med sadistisk brutalitet, som ikke kan begrunnes militært. I stedet passer det godt inn i noe Putin sa i en russisk dokumentarfilm fra 2018. På spørsmål om han var en tilgivende person, svarte Putin bekreftende. Før han la til at det eneste han ikke kunne tilgi var forræderi. I dette tilfellet er forræderne hele det ukrainske folket, som akkurat som i 2014 og 2004 har nektet å oppføre seg slik Putin hadde tatt for gitt. Putins vilje til å ødelegge Ukraina minner nå mest av alt om et rasende barn som skriker at «hvis ikke jeg får det, skal ingen andre få det heller.»

Hvis Russland klarer å få permanent kontroll over hele eller deler av Ukraina, vil vi trolig se fortsatt masseflukt samtidig som et stort antall mennesker vil bli overført til Russland slik som Josef Stalin i sin tid deporterte flere hundre tusen ukrainere og krymtatarer fra Ukraina. De som blir igjen, vil bli utsatt for massiv russifisering. Og dette vet ukrainerne, som kjemper for å overleve som land og nasjon. 

Slava Ukrajina!