Gårsdagens terrorangrep i Moskva er forferdelig. Foreløpig er det ikke noe grunnlag for å trekke i tvil at det dreier seg om en virkelig terrorhandling. Men det faktum at russiske myndigheter allerede prøver å trekke forbindelseslinjer til Ukraina på et tidspunkt der det er viktig å mobilisere støtte til den fortsatte krigføringen, gjør at det kan være verdt å minnes en annen terrorhandling for snart 25 år siden.
I september 1999 ble Russland rystet av en en serie bombeeksplosjoner, i Moskva, Bujnaksk og Volgodonsk. Bombene var rettet mot boligblokker, og drepte alt i alt over 200 mennesker. Og de fikk en lignende effekt som terrorhandlingene 11. september fikk i USA.
Folk samlet seg bak den nyutnevnte statsministeren Vladimir Putin, som umiddelbart la skylden på tsjetsjenske opprørere. Den kaukasiske delrepublikken Tsjetsjenia hadde nektet å underordne seg Moskva helt siden Sovjetunionen gikk i oppløsning ti år tidligere. Og sommeren 1999 hadde tsjetsjenske styrker krysset grensen til naborepublikken Dagestan for å opprette en islamsk stat.
Putin, til da et ukjent navn for de fleste, lovet å knuse opprørerne overalt hvor de befant seg — om det så betydde å «kverke dem på dass». Den påfølgende krigen i Tsjetsjenia ble da også utkjempet med stor brutalitet: Hovedstaden Groznyj ble lagt i ruiner, og så mange som 80 000 tsjetsjenere kan ha mistet livet — de fleste sivile.
I ettertid har flere pekt på en rekke merkverdigheter rundt bombeeksplosjonene. Om kvelden 22. september, dagen før Putins kommentar om «å kverke på dass», fikk politiet i Rjazan sørøst for Moskva et tips om noen mystiske sekker som var blitt båret ned i kjelleren under en boligblokk. Naturlig nok tok politiet tipset svært alvorlig. De rykket mannsterkt ut, og evakuerte blokken mens politi og bombeeksperter fra sikkerhetstjenesten FSB undersøkte resten av bygningen, og sekkene, som var merket med «sukker».
Kort etter kunne politiet og de lokale myndighetene informere om at sekkene hadde inneholdt sprengstoffet heksogen. De var også utstyrt med en enkel tenningsmekanisme, innstilt på å gå av tidlig neste morgen. Mannen som først hadde sett sekkene bli båret inn, hadde også vært oppmerksom nok til å notere nummeret på bilen de ble båret ut av. Veisperringer ble satt opp. Noen timer senere hadde politiet funnet bilen og arrestert tre menn.
Ordet spredte seg raskt om at Rjazan-politiet hadde klart å forhindre enda et forferdelig bombeangrep. Selv Putin berømmet snarrådigheten deres.
Bare en halv time senere rykket FSB-direktøren Nikolaj Patrusjev, en gammel KGB-kollega av Putin, ut og dementerte alt sammen. Det hele hadde vært en øvelse for å teste innbyggernes årvåkenhet. Sekkene inneholdt sukker, og de tre mennene som hadde båret dem inn i boligblokken og befant seg i politiets varetekt var FSB-agenter.
I ettertid virker Patrusjevs dementi mer og mer merkverdig. Hvorfor ble ikke lokale myndigheter, og politi — eller lokale FSB-folk — informert om øvelsen, slik at de slapp å gå ut og gjøre seg til latter ved å påstå skråsikkert at det dreide seg om eksplosiver? Hvorfor måtte beboerne stå ute og fryse en hel natt mens blokken ble undersøkt? Og – ikke minst – hvorfor erklærte bombeekspertene som analyserte innholdet i sekkene offentlig at de inneholdt sprengstoff hvis det ikke var tilfellet? For den saks skyld, hvorfor stanset serien av dødelige eksplosjoner umiddelbart etter denne øvelsen?
Enda mer merkverdig skulle det bli: Et halvt år senere publiserte avisen Novaja Gazeta et intervju med en soldat som hevdet at han hadde funnet noen lignende sekker som også var merket med «sukker» da han bevoktet et militært lager i nærheten av Rjazan. Da soldaten og en kamerat åpnet en av sekkene og forsynte seg med litt sukker for å lage seg en kopp te, hadde det smakt fullstendig grusomt. En offiser fikk senere analysert innholdet i sekken, som også viste seg å være heksogen.
Den 13. september, noen timer etter den andre eksplosjonen i Moskva, hadde formannen i den russiske dumaen, Gennadij Seleznjov, avbrutt forhandlingene med en kunngjøring om et bombeangrep i Volgodonsk. Kunngjøringen kom tre dager før angrepet i Volgodonsk faktisk fant sted. Derfor konkluderte den russiske FSB-avhopperen og Putin-kritikeren Aleksandr Litvinenko senere med at noen i etterretningen som var involvert i eksplosjonene, hadde rotet og gitt Seleznjov feil lapp med et angrep som først skulle gjennomføres noen dager senere.
Alt dette er indisier, ikke beviser. Og selv om det faktisk var en falsk flagg-operasjon må det ikke bety at Putin selv var involvert. Det kan også ha vært Nikolai Patrusjev eller andre veteraner fra det sovjetiske sikkerhetsapparatet som ønsket å styrke posisjonen til en av sine egne, eller «dekke ham med blod» og slik binde ham til seg for godt slik Catherine Belton har antydet i boken «Putin´s People». Nikolai Patrusjev er i dag leder for det russiske sikkerhetsrådet, og en av dem som trolig har størst innflytelse på Putin.
Å åpne seg for muligheten for at Putin, Patrusjev eller andre i etterretningen kan ha tatt livet av flere hundre russiske borgere og deretter gjennomført en såpass nådeløs krig bare for å gjøre Putin til en uunnværlig krigspresident og befeste KGBs maktovertakelse, er å stirre ned i en avgrunn. Spesielt for en som tidligere har vært en kritiker av 9/11 og andre konspirasjonsteorier.
Det betyr i så fall at Putins snart 25 år lange regjeringstid begynte med et dødelig bedrag. Men er det noe krigen i Ukraina og et stort antall russiske påvirkningsoperasjoner, snikmord og hybridkriger har vist, er det at dette regimet — som domineres av gamle KGB-menn — i alle fall etter hvert har blitt kapabelt til hva som helst.
Kilder:
Catherine Belton: Putin´s People. How the KGB took back Russia and then took on the West. HarperCollins, 2020.
Masha Gessen: Mannen uten ansikt. Gyldendal, 2012