De andre fremmedkrigerne

For litt over en måned siden slo tsjekkisk politi ned på organisasjonen «Tsjekkoslovakiske reservesoldater». «Tsjekkoslovakiske reservesoldater» hadde sendt flere medlemmer til de russiskstøttede opprørerne i Øst-Ukraina. Ifølge påtalemyndighetene var hensikten at de skulle få erfaring fra en krigssone, som kunne brukes til å begå terrorhandlinger hjemme i Tsjekkia.

«Tsjekkoslovakiske reservesoldater» fikk mye oppmerksomhet under den store flyktningkrisen i 2015-16. De organiserte treningsleire der de trente på nærkamp, skyting og bevokting av grensene. Inkludert å fange flyktninger og migranter, akkompagnert av tilrop som «disse svina hører ikke til her, de har krysset grensen vår!»

I april ble det også slått alarm i Serbia og Bosnia, i forbindelse med den store, russiske styrkeoppbyggingen på den ukrainske grensen. Mange fryktet at serbiske fremmedkrigere som hadde deltatt under den russiske okkupasjonen av Krim i mars 2014 og senere slåss for de russiskstøttede opprørerne, var på vei tilbake for å delta i en ny krig mot Ukraina. Blant disse fremmedkrigerne var Bratislav Zivkovic, som jeg intervjuet i 2015 til boken “Fyrtårnet i øst – Putins Russland og vestlige ekstremister”.

Spesielt i første del av konflikten i Ukraina, fant flere hundre europeiske fremmedkrigere veien til Øst-Ukraina for å delta i krigen. Om vi ser bort fra russere og hviterussere, har rundt seks hundre personer vært innom konfliktsonen på et eller annet tidspunkt. De fleste av disse er høyreekstremister og ultranasjonalister, som ville slåss på russisk side. Blant dem er både serbere, kroater, franskmenn, italienere, tsjekkere, tyskere og noen skandinaver.

Svært mange ser ut til å ha vært drevet av et konspiratorisk syn på verden og på konflikten i Ukraina. Da en tsjekkisk journalist fikk være med «Tsjekkoslovakiske reservesoldater» på øvelse i 2015, beskrev han dem som forent av konspirasjonsteorier om at kristendom, «slaviskhet» og selve den tsjekkiske statens eksistens var truet av migrasjon og av liberale ideer. Alt sammen i regi av «Verdens herskere».

Våren 2015 intervjuet jeg flere fremmedkrigere på russisk side. Blant dem den franske identitæren og høyreekstremisten Guillaume Lenormand, og brasilianske Rafael Lusvarghi fra avdelingen «Team Vikernes».

Lenormand gav uttrykk for lignende tanker som «Tsjekkoslovakiske reservesoldater», om hvordan «den liberale modellen» representerte ødeleggelse av nasjonal og regional identitet, tradisjon og naturlig orden. Mens USA ifølge Lenormand var en forkjemper for alt dette, var landet først og fremst et offer for krefter som brukte det som redskap for å ta kontroll over verden og påtvinge folk de samme liberale verdiene.

Et verdensbilde som passer godt inn i hvordan Russland i minst ti år har fremstilt seg som omringet av Vesten, som bruker “fargerevolusjoner” og opposisjonelle til å skaffe seg kontroll over nye land, og forsøker å få til det samme i Russland.

Lenormand trakk også frem hvordan Russland i flere år hadde ført en politikk som satte tradisjon, familie og religion i sentrum. Mens Russland ikke var perfekt, representerte landet en motstand mot alt dette. Som var grunn god nok til å slåss på russisk side i Ukraina mot de samme, mørke kreftene som nå forsøkte å ta kontroll over enda et land.

Rafael Lusvarghi, en 31 år gammel tidligere militærpoliti og fremmedlegionær fra São Paulo, omtalte på sin side Russland som en forkjemper for «en multipolar verden», i motsetning til dagens vestlig-dominerte.

Her i Skandinavia har nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen gitt uttrykk for mye av det samme som Lenormand når det gjelder Russland som forkjemper for «tradisjonelle verdier». Den nordiske motstandsbevegelsen har langt på vei erklært «homolobbyen» (dvs. den organiserte LHBT-bevegelsen) som hovedfiende. Og som med Lenormand og Tsjekkiske reservesoldater, har den konservative utviklingen i Russland gjort Russland og Putin-regimet til en naturlig «samarbeidspartner» også for DNM.

Flere medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen har derfor deltatt på treningsleire i Russland, der instruktører med erfaring fra Øst-Ukraina underviser i nærkamp og i produksjon og desarmering av eksplosiver.

Det er ikke bare den russiske siden som vært attraktiv for utenlandske fremmedkrigere med høyreekstreme sympatier. Et litt mindre antall har reist til Ukraina for å slåss mot opprørerne og Russland, ofte i «Azov-regimentet», en avdeling som springer ut av den høyreekstreme gruppen «Ukrainske patrioter». Azov har fått flere sympatisører, særlig blant unge nynazister, de siste årene. Mange av disse betrakter dem som forkjempere for «den hvite rasen», som først skal frigjøre Ukraina og deretter Europa fra innvandring og multikulturalisme.

Dette er absolutt grunn til bekymring. Men likevel ikke helt på samme måte som på den prorussiske siden: Opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina er opprettet, finansiert, utstyrt og i stor grad styrt fra Moskva for å hindre Ukraina i å gå vestover, og for å hindre Ukraina i å bli en inspirasjon for liberale krefter i Russland dersom reformene landet forsøker å gjennomføre blir en suksess. Alt dette har skjedd i regi av russiske oligarker og «politiske teknologer» med nær forbindelse til Kreml. Og helt fra starten av, spilte nasjonalistiske og høyreekstreme, russiske miljøer en viktig rolle. Samtidig som nasjonalistiske grupper har fått lov til å drive treningsleire og holde konferanser.

Flere fremmedkrigere har også blitt rekruttert videre av russiske leiesoldatfirmaer, blant dem norsk-russiske Yan Petrovskyi. Noen år tidligere patruljerte han i Tønsberg sammen med “Odins Soldater“.

Mange av disse er nå tilbake i Europa med nyttige erfaringer fra krigssoner.