Litt om bakgrunnen for boken “Fyrtårnet i øst – Putins Russland og vestlige ekstremister”
Frøet til denne boken ble sådd allerde våren 2014. Jeg tilbrakte mye av tiden i Ukraina, der jeg fulgte situasjonen som utfoldet seg etter Euromaidan-revolusjonen i februar. 82 mennesker hadde dødd i kamp mot myndighetenes sikkerhetsstyrker 18-21 februar, mange av dem drept av snikskyttere.
Maidan ble slutten for den korrupte og stadig mer autoritære presidenten Viktor Janukovytsj som hadde forsøkt å ta landet i retning av Russland. Det ble også starten på en mulighet for å reformere Ukraina, selv om det har møtt mange store hindringer fra systemet.
Uansett ble Janukovytsjs fall også begynnelsen på en langvarig konflikt med Russland. En uke etterpå tok bevæpnede menn kontroll over parlamentet og regjeringsbygget på Krimhalvøya. Og i løpet av få uker brøt det også ut uro i flere byer i Øst- og Sør-Ukraina.
Mest oppmerksomhet fikk de to byene og fylkene Donetsk og Luhansk. Her lyktes man i å opprette to «folkerepublikker» som fortsatt er i krig med Ukraina. Involvert i dette var en broket blanding av russisktalende lokalbefolkning som fryktet ukrainsk nasjonalisme, lokale oligarker, kriminelle bander og en god del folk fra den russiske siden av grensen som kom over for å hjelpe til.
Som på Krim, forsøkte man å ta kontroll over offentlige bygninger. I Donetsk og Luhansk lyktes dette, men ikke i Kharkiv og Odessa, der jeg begge steder var vitne til alvorlige sammenstøt. Både i Donetsk og Luhansk kom flere av lederskikkelsene i oppstanden og i «republikkene» over fra Russland. Ofte hadde de bakgrunn fra det «rødbrune» miljøet, der nasjonalisme og høyreekstremisme møter sovjetnostalgi slik at Sovjetunionen i praksis har blitt en del av Russlands ærerike historie. Flere hadde også allerede deltatt i operasjonen på Krim. Og mange hadde tilknytning til det antisemittiske magasinet «Zavtra» (Morgendagen), som har vært en del av den rødbrune ideologien, og til konservative russiske oligarker.
E-poster som senere har blitt lekket, tyder også på at både «den politiske teknologen» Vladislav Surkov og oligarken Konstantin Malofejev var involvert i opprettelsen av de to utbryterrepublikkene i Donetsk og Luhansk fra begynnelsen av. I Surkovs tilfelle ser han også ut til å ha vært involvert i det som ledet opp til hendelsene både i Kharkiv og Odessa og andre steder.
Fra russisk hold ble både annekteringen av Krim og forsøkt spunnet til en reaksjon på at Ukraina etter Maidan var dominert av fascister. En fortelling som ikke fikk mye støtte i norske medier, men som kunne ha blitt svært farlig propaganda om den hadde slått mer an.
I det følgende året begynte jeg å observere jeg noe annet. Mange europeiske nasjonalister og høyreekstremister reiste til Donetsk for å slåss for de to opprørsrepublikkene. Jeg fikk intervjuet flere av dem, og det som gikk igjen var at de betraktet Russland som en motvekt mot den dominerende, vestligstyrte verdensordenen som de var imot.
Mange snakket om «globalister» – et ord hentet rett ut fra konspirasjonsverdenen – og om «den liberale imperialismen». Denne «imperialismen» ble koblet til vestlig støtte til demokratiorganisasjoner i Russland og Øst-Europa, men også til multikulturalisme, mindre respekt for tradisjonelle verdier og – ikke minst – økende aksept for LHBT-personers rettigheter i vest. Alt dette var ting som nå ble påtvunget Europa og Verden, men som Putins Russland stod opp mot og som gjorde at man ønsket å delta i kampen i Øst-Ukraina. Og blant dem var også et lite antall venstreradikalere, som mente at de bekjempet vestlig imperialisme i Ukraina.
Samtidig begynte kjente konspirasjonsteoretikere og høyreekstremister å dukke opp som
kommentatorer i russiske statsmedier. Andre deltok som «valgobservatører» på Krim, i Donetsk og Luhansk og i andre russiskkontrollerte områder i det tidligere Sovjetunionen. I tillegg observerte jeg hvordan europeiske høyrepopulistiske og høyreradikale partier støttet annekteringen av Krim, og var imot sanksjoner mot Russland. Hva var det som foregikk? Alt dette var ting jeg ville utforske.
Noe av svaret i dag mener jeg ligger i Russlands tilsynelatende forsvar for «tradisjonelle verdier». Noe annet er hvordan deler av russiske eliter i mange år dyrket en fortelling om at man blir innringet av krefter som ønsker å svekke eller til og med ødelegge den russiske staten. Våpenet er «fargerevolusjoner» i nabolandene, noe man også prøver å få til i selve Russland. Dette er i hvert fall noe av bakteppet for Russlands oppførsel i Ukraina, Georgia og andre steder. Og det brukes også for å rettferdiggjøre den autoritære vendingen i Russland, og hvorfor Aleksej Navalnyj og andre opposisjonelle må bekjempes.
Som noen sikkert ser, har denne fortellingen mange likheter med forestillingen om “globalistene” hos europeisk og amerikansk ytre høyre, og var med å skape et glansbilde av Putin som den som endelig sto imot og slo tilbake. For nasjonal sjølråderett, og for tradisjonelle verdier. På mange måter er denne boken historien om dette bildet, og hvordan det fikk ulike uttrykk – også gjennom allianser.