Trodde du det var et nytt fenomen at høyreekstremister fascineres av Russland, som en motvekt mot alt det man mener er galt med det vestlige samfunnet? Eller at det begynte med Den Nordiske Motstandsbevegelsen? Da tar du feil. Dette føyer seg inn i en lang tradisjon.
Mange forbinder høyreekstremisme med antikommunisme, spesielt under den kalde krigen. Dette er ikke egentlig feil, men samtidig har det alltid vært sterke krefter som har ivret for en allianse med
Sovjetunionen mot USA og sionismen, det vil si jødene. Ofte kombinert med en oppfatning av Sovjetunionen som et land som i praksis forlengst hadde gått bort fra kommunismen, og som i tillegg var en “hvit” nasjon i motsetning til det raseblandede og dekadente USA.
Alt i 1965 vedtok det lille som var igjen av Vidkun Quislings oppløste og forbudte parti Nasjonal Samling at de var imot NATO, men stilte seg nøytrale til Russland og gikk innfor et forent Norden og et forent Europa som på sikt skullegå inn i et «russisk-europeisk folkeforbund».
I perioden 1978–1980 publiserte bladet Nasjonalisten, som var organ for nynazistiske Norsk Front (fra 1981 kjent som Nasjonalt Folkeparti) en rekke artikler som gav uttrykk for sympati med Sovjetunionen og Russland.
I 1978 skrev lederen Erik Blücher at «avstandstagen fraUSA betyr imidlertid rent praktisk sett en tilnærmelsetil Russland, og her er det kanskje fortsatt de som steiler. Men […] enhver med kjennskap til moderne russisk politikk vil vite at den ikke lenger er internasjonalistisk, mennasjonal, ikke lenger kulturbolsjevistisk, men tradisjonell. […] Russland er en hvit nasjon med et dominerende nordisk innslag. En nordeuropeisk samling uten Russland er ufullstendig. I det kommende verdensoppgjør vil alliansen Israel-Røde Kina-USA – vår nordiske rases dødsfiende – stå mot Russland. Da gjelder det at vi nasjonale unngår en ny og fatal tofrontskrig. Vi må derfor ha ryggen fri mot våre østlige rasefrender».
Sovjetunionen ble i tillegg berømmet for sin generøse barnetrygd og for lover som styrket husmødrenes posisjon, i motsetning til Vest-Europa og USA, der man ifølge nazistene i Nasjonalt Folkeparti hadde valgt å la den hvite befolkningen dø ut og erstattes med innvandrere.
Nazistene roste også den russiske dissidenten Aleksandr Solsjenitsyn for sin refsing av Vestens materialisme ogoverdrevne frihet, noe man satte opp mot Russland, der et hardt liv hadde skapt en sterkere og mer dypsindig mennesketype. Mens mange artikler vektla kampen mot «verdenskommunismen», som man betraktet som finansiert avinternasjonal storfinans (dvs. jøder), finnes det flere eksempler på artikler i Nasjonalisten som isolert sett kunne ha stått i en publikasjon fra venstresiden.
Militærkuppet i Hellas i 1967 blir for eksempel omtalt som en naturlig reaksjon på ikke bare en kommunistisk trussel, men på faren for en «reaksjonær» maktovertagelse støttet av CIA. I artikkelen «Stortingsvalget 1981: Et valg uten valgmuligheter», publisert i Nasjonalisten i 1981, uttrykkes mistro til den nyvalgte statsministeren Kåre Willoch, som antas å ville ha amerikanske atomvåpen på norsk jord. Man siterer sågar den sovjetiske lederen Leonid Bresjnev på at Sovjetunionen aldri vil bruke atomvåpen mot land som ikke selv har slike våpen, eller har dem stasjonert på territoriet sitt.