Mysteriet Israel Shamir

Israel Shamir og Julian Assange

Israel Shamir er nærmest “hesteskoen” personifisert. Han var også en av Julian Assanges medarbeidere i Wikileaks i 2010-2012.

Julian Assange og Wikileaks var tema i Dagsnytt 18 i dag, i forbindelse med en pågående debatt i Morgenbladet.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på saken om Wikileaks og de stjålne dokumentene de etter alt å dømme mottok fra russiske agenter her, siden de allerede er omtalt i Mueller-rapporten og i en lang rekke avisartikler. Seth Rich, som også var tema i sendingen, er tidligere omtalt her.

Det er mange argumenter for at Assange har lidd nok gjennom de siste ti årene til at det er på tide å la ham gå fri. Også fordi Wikileaks særlig de første årene faktisk gjorde en god del bra.

I stedet har jeg lyst til å bruke litt plass på en av de mest kuriøse samarbeidspartnerne til Assange, nemlig den russisk-svenske antisemitten Jöran Jermas, bedre kjent under navnet Israel Shamir.

Israel Shamir, eller Adem Ermash som han også har kalt seg, er en mystisk figur som har en tendens til å dukke opp på de underligste steder, både på ytre høyre og ytre venstre. På mange måter er han «hesteskoen» personifisert, selv om det ofte er blant personer og grupper med en eller annen tilknytning til Russland eller Kreml-sympatier.

I 2010 avslørte svenske medier at Shamir hadde fått ansvaret for å distribuere materiale fra WikiLeaks i Russland og Belarus, mens sønnen Johannes Wahlström hadde fått det tilsvarende ansvaret for Skandinavia.

Som ansvarlig for WikiLeaks har Shamir blitt beskyldt for å ha forsynt det belarusiske regimet med lekkede dokumenter som «avslørte» at opposisjonsledere og demokratiaktivister hadde mottatt pengestøtte utenfra. Dokumentene ble publisert i regimetro aviser.

Ifølge den tidligere WikiLeaks-talspersonen Daniel Domscheit-Berg var Shamir grunnen til at han trakk seg fra WikiLeaks i 2011. Han beskrev også Shamir som «en beryktet antisemitt og holocaustbenekter».

Israel Shamir skal være født som Izrail Schmerler i en jødisk familie i 1947, i Novosibirsk i det daværende Sovjetunionen. Etter eget utsagn flyttet han til Israel i 1969 og deltok som fallskjermjeger under Jom Kippur-krigen i 1973. Senere skal han ha vært journalist for flere større medier inkludert Haaretz og BBC, oversatt klassiske verker til hebraisk og vært talsperson for sosialistpartiet Mapam. Allerede på 1970-tallet ble han kritisk til Israels behandling av palestinerne, og begynte å gå inn for en enstatsløsning for Israel og de palestinske områdene.

De som har forsøkt å gå Shamir etter i sømmene, har imidlertid avdekket en annen historie. Siden 1984 har han vært folkeregistrert i Sverige, der han har kone og to sønner. På et tidspunkt ble han også svensk statsborger. I 1994 utvandret han til Israel, men vendte tilbake til Sverige i 1998.

I hvert fall siden 2000 har Shamir vært en hyppig bidragsyter til den nasjonalistiske og russiske avisen Zavtra. Zavtra har vært et viktig drivhus for den «rødbrune» ideologien i Russland. På 1990-tallet var den tidlig ute med å spre ideene til den høyreekstreme russiske filosofen Aleksandr Dugin, og arrangerte debattmøter med Alain de Benoist og andre representanter for det franske “nye høyre”. “Det nye høyre” eller “Nouvelle Droite” anses som ett av utspringene til de høyreekstreme identitær- og alt-right-bevegelsene. Dugin har selv vært en hyppig bidragsyter til avisen. Det samme har Aleksandr Borodai som senere ble den første statsministeren i den russiskkontrollerte, østukrainske opprørsrepublikken Donetsk.



Ideologien i avisen er en blanding av sovjetnostalgi, russisk nasjonalisme, monarkisme og ortodoks kristendom, og ligger ofte nært opptil Aleksandr Dugins eurasianisme. Russland og de andre landene i det tidligere Sovjetunionen sies å representere en egen ortodoks sivilisasjon, som står i motsetning til den vestlige moderniteten. Innholdet en blanding av nyheter, filosofiske spekulasjoner rundt «Russlands sjel» og konspirasjonsteorier om NATO, EU, USA, og «den israelske lobbyen», dvs. jøder. For et norsk publikum er det spesielt interessant at avisen har vært med på å spre konspirasjonsteorier om det norske barnevernet.

Shamir ble kjent i Norge gjennom boken Flowers of Galilee (2004), som ble oversatt til norsk som Blomar frå Galilea. Oversetteren var Hans Olav Brendberg, som senere meldte seg ut av partiet Rød Valgallianse etter beskyldninger om antisemittisme som blant annet hang sammen med samarbeidet med Shamir.

Til tross for at han, så vidt man vet, er av jødisk opprinnelse selv om han konverterte til ortodoks kristendom i voksen alder, har Shamir i mange år gjort seg bemerket som antisemitt. Shamir har støttet nynazistiske organisasjoner, som da han i august 2002 forsvarte arrangementet «Rock for Palestina», som var organisert av den nynazistiske gruppen National Alliance, mot antifascister som forsøkte å mobilisere palestinere i USA til en motdemonstrasjon mot konserten. Shamir har også hevdet at medier verden over er kontrollert av jøder og er talerør for jødiske interesser, og har også omtalt USAs regjering som et redskap for jøder. Ifølge Shamir blir anklager om antisemittisme brukt for å stilne kritikere av «The New World Order».

I 2008 skrev Shamir forordet til en engelsk utgave av det antisemittiske falskneriet Sions vises protokoller. Nok en gang er det relevant for et norsk publikum at Shamir var tidlig ute med å lansere antisemittiske konspirasjonsteorier rundt terrorhandlingene 22. juli 2011, på et nettsted tilknyttet det ungarske ytrehøyrepartiet Jobbik. Shamirs tekst ble publisert 23. juli, altså dagen etter ugjerningen.

Shamir fikk ny oppmerksomhet i 2017, i forbindelse med en spaltist på kultursidene i avisen Aftonbladet, som hadde skrevet flere sterkt Maidan-kritiske reportasjer fra Ukraina sammen med den venstreradikale journalisten Per Leander.

Spaltisten Aleksej Sachnin, som selv hadde russisk bakgrunn, hadde blant annet promotert den svært tvilsomme ukrainske sosialistgruppenBorotba som en viktig ukrainsk stemme, og hevdet at alle som kritiserte de nye myndighetene, nå ble stemplet som separatister og i mange tilfeller tvunget til å flykte. Det viste seg senere at Sachnin overfor russiske medier hadde beskrevet svensk offentlighet som ensrettet og russiskfiendtlig, og uttrykt støtte til det høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokratene.

I en kronikk påpekte Magnus Ljunggren, professor i russisk litteratur ved Göteborgs universitet, at både påstandene og språkbruken til spaltisten Aleksej Sachnin når det gjaldt Sverige, var nesten identiske med uttalel ser fra far og sønn Shamir. Shamir og Sachnin hadde også vært i jevnlig kontakt på Facebook, der Shamir etter Ljunggrens mening inntok en slags mentorrolle for Sachnin.

For å gjøre historien enda merkeligere, hadde Israel Shamir skrevet artikler på Borotbas nettsted, og deltatt i en TV-debatt med Borotba-lederen Serhij Kiritsjuk i 2013, der et av temaene var hvordan globale eliter avleder oppmerksomheten fra hva som egentlig foregår ved å lure oss til å fokusere på LHBT-personers rettigheter i stedet.

For å vende tilbake til start: Å grave rundt Shamir er en jobb som aldri tar slutt, og der man stadig finner noe nytt. For Shamir er en mystisk skikkelse som har en tendens til å dukke opp de merkeligste steder. Men påfallende ofte sammen med personer og organisasjoner med tilknytning til Russland, eller med Kreml-sympatier.